Verdensvandreren

To afrikanere fortalte meg her om dagen at de trodde nordmenn generelt ikke likte dem fordi de var svarte. Og jeg lurer, er det egentlig sant? Vel, vi vet at en del utlendinger blir “hengt ut” i media og noen er uansett redd sine egen skygge, men samtidig viser Kristin Clemet til at over 80% av den norske befolkningen ikke er imot innvandrere,  % er det og resten er midt i mellom et sted.

Jeg har både norske og utenlandske venner. Noen av mine norske, hvite, venner, er kanskje noe skeptisk til utlendinger, men det er mest fordi de ikke kjenner noen selv, og tror på det som står i media, altså, tror på alt og generaliserer ut i fra det. Men min allmenne oppfattelse er ikke at norske, hvite, er noe spesielt imot innvandring eller svarte mennesker.

Jeg synes det er trist at disse to gutta jeg snakker med føler slik. Samtidig er de ordentlige, hederlige menn som ikke gjør annet enn de fleste nordmenn: jobber, tar vare på sine familier og ønsker å leve et godt og fredfyllt liv.

Men kanskje vi nordmenn allikevel, de av oss som er imot slike som dem, viser det så sterkt at dogså begynner å generalsiere nordmenn?

Uansett er jo dette ille, for de fleste innvandrere er sikkert som mennesker flest, og det finnes gode og dårlige mennesker blant oss alle. Men uansett synes jeg det er trist at mine, svarte, venner føler slikt. Det er ikke første gangen jeg hører noen av mine venner utrykke at de føler de nordmenn ikke liker dem.

Kan dette virkelig være den generelle sannhet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er kanskje gammeldags, men man sier gjerne at men bare “ikke kan styre seg” de tenker mer på sex og vil ha sex fordi de er menn og full av testosteron og vil parre seg i hytt og pine så de er sikre på atderes gener blir videreført.

Kvinner er mottagere som bare blir fornøyde så fremt de blir gravide, og de vil gjerne holde på manneslik at han kan ta vare på henne og barnet.

slik sett kan det jo nesten virke som om menn er skapt til å ikke være monogame, mens kvinner er de Skulle nesten tro at dersom verden ikke var mannsdominert, hadde våre kriger bestått av horder med menn mot kvinner og omvendt. De virkelige kampene burde dreie seg om hvem som skal vinne over kvinner som ønsker trofaste menn som forsørger og passer på henn og barnet, mens menn ønsker å plantedeler av seg selv i flest mulig kvinner.

Men så sies det også at kvinner ofte er på sin seksuelle topp etter de 30, særlig dersom de ikke har fått barn enda. Frodi det er kroppens måte å skrike: bli gravid før det er forsent. Det er ogå derfor man mener adersom kvinner er utro, så skjer det som regel etter de 30.

Jeg er kvinne i begynnelsen av de 30,og jeg merker definitivt at jeg har mer lyst på seks nå enn det jeg hadde i 20 årene.

Skal jeg da unskylde meg med at, jeg ikke har barn, og kroppen min bare skriker etter å bli gravid? Og jeg glemte å si:; kvinner leter etter forskjellige menn når de er kåte og når de ønsker en partner. Den du har sex med skal være genetisk “riktige” og ofte leter kvinner etter mer “rå” sex i den eventuelle kåte perioden, men når de blir gravide vil de ha en mann som er trofast, er der og passer på henne og barnet. Så.. egentlig burde vi få barn i hytt og pine med de riktige “genetiske” menn og så finne oss en bestevenn og oppdra barnet med. Eller?

Det virker slik sett ikke ut til at vi egentlig er skapt for monogami i det hele tatt.

Konklusjon: menn bare må ha sex forskjellige kvinner i ett sett fordi de bare “må” og kvinner over 30 er de verste sexgale kvinnene.

skjønn det den som kan.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde fantastisk sex i går, to ganger. Skulle gjerne hatt en runde til om morgenen, men av en eller annen merkelig grunn virker han ikke til å være morgensex typen. Men, jeg klager ikke.

Han er deilig, sterk, nydelig kropp, pen, god kysser, og kan sine saker. Jeg kommer nesten hver gang jeg er med han og det er noe jeg ikke gjør med noen andre, feks…. min egentlige kjæreste. Men det er ikke orgasmen som min elsker gir meg som gjør at jeg er utro, det er hele pakka, pakka som er min elsker. Denne herlige, flotte, muskuløse, sterke mannen, som virkelig kan sine saker. Han er ikke så forsiktig som min kjæreste, det er ikke følelser i dette, men det er en hyggelig stemning når vi har sex. vi ler masse, men har også mye “rå” sex…han var allerede elskeren min før jeg ble sammen med min kjære. jeg bare aldri sluttet å treffe han… spenningen i seg selv, å liksom ha sex med en “fremmed” som ikke er helt fremmed, er også med å styrker denne nytelsen. Vi er ikke sammen på andre områder enn dette, og vi deler ikke noe mer av vårt privatliv.

Med kjæresten er det noe helt annet. Med min kjære er det trygt, rolig, noen ganger litt villt, men det avsluttes alltid med “jeg elsker deg” enten midt i eller etterpå, det er masse kosing etterpå… og dette burde jo være noe jeg sikkert burde være glad for, mange ønsker dette og har det ikke… men jeg blir gal av at vi ikke kan ha helt vill sex uten å blade inn jeg elsker deg etter hver akt. ikke misforstå, jeg elsker han… men jeg har aldri vært noe stort følelsesmenneske. Jeg må ikke si eller høre masse “koseord” hele tiden, eller kosekose i flere timer.

Jeg er kanskje kald. Og, jeg mener ikke jeg er perfekt, eller ser perfekt ut, men jeg har mange menn etter meg og vet jeg har draget til tross for at jeg ikke er i tjueårene lenger Jeg takker nei til alle tilbud, den eneste jeg treffer er denne, min elsker. Rett og slett fordi dette er godteri jeg ikke greier å slutte med. Han ligner ikke mine kjæreste, verken fysisk sett eller mentalt sett. Det er mange ganger jeg under sex med min kjæreste lukker øynene og fantaserer om min elsker. Men ikke følelsesmessig, det hele har med det fysiske å gjøre.

Men jeg innrømmer det gjerne, hadde det ikke vært en for stor sjansje å ta, hadde jeg nok gjerne takket ja til å ha en elsker til. Da jeg var singel hadde jeg tre faste elskere. Det var helt perfekt for mitt vedkommende. Alle hadde det til felles at de overhodet ikke var like min kjæreste. Verken fysisk eller på noen andre måter..

Jeg elsker den spenningen min elsker gir.

Elsker at det er uforpliktende, elsker å kunne nyte en perfekt kropp ( i mine øyne), elsker at han er mye større og sterkere enn min kjære, at han varter meg opp mens jeg er der, og er oppatt av min nytelse like mye som sin egen. Jeg kan sitte å se på han mens han sitter i soffaen i singleten sin eller oppkneppet skjorte, og jeg kan blir tent der og da bare av det synet.

det verste med alt, er at jeg ikke får dålrig samvittighet. Ikke i det hele tatt. Og sexlivet til min kjæreste og meg blir egentlig bare bedre av alt dette… men det er jo fordi han ikke vet …vet om hva jeg driver med…

Gal? ja jeg er det, og er det snilt gjort? nei, jeg må slutte.. men jeg vet søren ikke hvordan!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Går det? å både være utro og lykkelig på samme tid?

Jeg begynner å lure på om jeg ikke greier å være trofast! Jeg har vært hodestups forelska i menn før. Jeg har opplevd at en jeg trodde var trofast ikke var det, men samtidig vet jeg grunnen til hvorfor han var det, og derfor aksepterte jeg det ( fordi det uansett hadde blitt slutt mellom oss).

Siden ble jeg sammen med en mann som allerede va i t forhold, og han ville være med meg,jeg var virkelig forelska, men var til og med utro mot han også.

så ble jeg samme med min forlovede, jeg var utro mot han også, med han jeg var utro mot først! så ble det slutt ( han fant aldri ut at jeg var utro, men jeg gjorde det slutt, fordi jeg tenkte: dersom jeg greier å være utro så må det bety at jeg ikke er oppriktig glad i han)…

så ble jeg sammen med en annen mann, som virkelig jeg så en fremtid med, og var utro mot han også…og slutt ble det av andre grunner enn at han fant ut av det.

Nå er jeg sammen med min forlovede igjen, etter to år fra hverandre, jeg elsker han, men er utro… har en fast elsker.

Grunnen: jeg elsker min nåværende kjæreste, og ser han for meg som min fremtidige partner og verdens beste venn osv, men sexen er så som så. Jeg elsker å ha sex med denne andre, og jeg har skjønt:

Jeg synes det er fantastisk å ha forskjellige elskere, det er bare de samme aldri nye jeg finner for hver gang, men etablerer et godt seksuelt forhold til en person som oppfyller de tingene min kjæreste ikke oppfyller. Min kjæreste blir stadig vekk overrasket når jeg kommer med nye ideer i senga, fordi..uten at han vet det… så lærer jeg jo noe nytt med andre. min kjæreste elsker vårt sexlivsier han, og liker at jeg er “innovativ”.

tro meg, jeg har forsøkt å ikke være utro. Lese bøker, se filmer osv i stedet, men ingenting er som å virkelig prøve ut med noen andre i ny og ne. Jeg er super lykkelig, har et godt forhold med min kjæreste, seksuelt får jeg tilfredstillt alle behov, men er dette sunt? Neppe…

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe. Hvordan skal jeg si nei til min elsker, han er selv en notorisk utro person, så vi har hverandre så og si…vi er på samme plan og kunne aldri tenke oss å være sammen med hverandre i et forhold. Det er bare så fantastisk å få ut en del fantasier med min elsker, samt at han er mr perfect i mine øyne ( fysisk sett). Så… det blir en helt annen opplevelse å ha sex med han enn min kjæreste. Jeg har rett og seltt sex med min elsker og make love til min kjæreste.

Når skal jeg slutte, det kan jo ikke være bra. Jeg tenker at dersom vi får barn, må jeg slutte, men jeg burde jo slutte lenge før vi i det hele tatt går så langt og får barn.

Jeg ønsker jo ikke å slutte fordijeg får pose i sekk, jeg har det great. Og jeg og min kjæreste bor ikke sammen ( han jobber for det meste i utlandet). kanskje jeg gir meg når vi flytter sammen? eller?

Er jeg bare syk i hodet, eller er dette egentlig menneskelig?

Hvordan greier man å bare holde seg til en sexpartner resten av livet når man har funnet en partner?

Noen som forstår meg i det hele tatt? (mange som vil dømme meg så klart, men det tar jeg som en selvfølge)

Må man egentlig bare godta at man ikke kan leve et liv og bli tilfredstilt seksuelt hele tiden… ?eller er folk egentlig tilfredstilte hele tiden…?

Jeg er lykkelig men har endelig innsett at jeg er notorisk utro…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eller kanskje: kunsten å overleve.

Den har jeg lært meg flere ganger i mitt liv.  Og det er rart, at man gang på gang kan møte motstand, man vet jo at man overlever med tiden, det er bare det at noen ganger føler man ikke at man har tid til å vente!

Noen ganger når jeg trenger å entre “overlevelseskunst arenaen” da ønsker jeg bare å gå å legge meg å sove, og våkne først når det ER over. Ja en uke, en måned eller et år etterpå, det er jo litt forskjellig hvor langt tid tar innimellom.

Men én ting er jeg glad for nå, jeg har lært av erfaringer, mine egne vel og merke, for hadde jeg lært av andre er det en del overlevelsesganger jeg ikke hadde trengt å komme opp i.

Jeg overlever kjærlighetssorg mye bedre nå enn før feks. Kunsten er å huske at ting går over, og at man en dag våkner og tenker: “tenk at jeg var så opphengt i denne ene personen at jeg trodde jeg nesten skulle dø og hjertet briste! Javisst er jeg eldre nå, og burde kanskje være mer “desperat” på den fronten. Hører det innimellom ” er du singel?” ” hva med barn?” osv, men det er ikke det som er viktig for meg. For meg er det viktig å overleve med meg selv om mine valg!

Så jeg har begynt, ja klisje eller ikke, men har begynt å se på livet mitt og de tingene jeg har vært igjennom på alle plan og funnet ut at jeg er lykkelig!

Min kunst for å overleve i denne verden er rett og slett å huske hva jeg har og legge mindre vekt på hva jeg ikke har

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Verden er syk. jeg bor i et fantastisk land der ikke alt er perfekt og ja det er ikke slik at ikke noen her lider, men det er en del ting som vi som innbyggere av norge tar som en selvfølge som andre ikke får, som mat, vann, skole, osv, og her går jeg i min lille verden og griner av kjærlighetssorg, mens jeg egentlig burde være glad jeg har en leilighet, en pute, dyne, vin og mat og en utdannelse å hvile meg på. Jeg er lykkelig som bare det, og burde ikke syte, ja jeg må også få lov til å ha kjærlighetssorg å være trist over at nære venner har dødd fra meg og at min helse ikke har vært på topp alltid, men fy søren….

jeg må overleve i min syke lille personlige verden

Andre må overleve i resten av verden, den gale, gale, verden vi lever i.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende